reply to post by TheUniverse
From:
To:
Jeg er fortsatt i sjokk. Kom nettopp hjem. Ble kjørt av Prableen sin far fra Sundvollen hotell. Jeg er faktisk fortsatt i sjokk. Jeg klarer ikke å
presse ut en eneste tåre. Jeg kan ikke tro det: I dag holdt jeg faktisk på å bli drept. Jaget og drept. Hva skal jeg si? Den siste normale tanken
jeg hadde i mitt hode var om studentorganiseringa i AUF. Jeg hadde nettopp vært på politisk verksted (for det er jo det vi driver med på utøya)
– og var på vei opp til AUF-butikken der jeg egentlig hadde vakt. En god kompis kom bort og opplyste meg om eksplosjonen som hadde funnet sted i
Oslo. Sykt! Regjeringskvartalet og Youngstorget?! Selvfølgelig var det mange som ble bekymret. Stemningen var mildt sagt ikke bra, mange trodde dette
var utøyas verste øyeblikk i år, men så skjedde det mer. Jeg hadde klump i halsen. Den største noensinne. Vi ble først innkalt til infomøte av
ledelsen slik at alle fikk den samme (og riktige) informasjonen. Dette møtet var nyttig og gikk bra. De aller fleste fikk tak i sine familiemedlemmer
i Oslo og fikk sjekket opp at alle var i live. Jeg fikk ikke tak i noen i familien på veldig lenge! Når jeg endelig fikk bekreftelse om at tre av
dem ikke var i Oslo, og den ene var på jobb langt unna sentrum – da kunne jeg puste. Virkelig. Jeg gikk tilbake til AUF-butikken.
Generalsekretæren Tonje Brenna kom bort og snakket med meg. Lurte på om jeg trengte noen å snakke med. Da hørte vi skudd nede fra bakken. Hvem
faen er det som kødder nå da, tenkte vi? Hvem trodde at det faktisk ikke var kødd. Plutselig ser jeg alle vaktgutta springe oppover og ba oss
“gjemme oss”, løpe inn i hovedbygget” osv. Jeg løp inn til utedoen like ved AUF-butikken. Skuddene nærmet seg. Jeg var veldig sikker på at
dette var “spøk”, men man kan jo aldri være sikker på noenting, det har dagen i dag bevist. De sekundene inne på den dassen var helt for
jævlig. Sakte men sikkert klarte jeg å sette mobiltelefonen på lydløs og plasserte den oppi behåen slik at jeg ikke skulle miste den. Veska tok
jeg av og la på gulvet. Når jeg endelig hørte stemmene til noen bekjente kom jeg ut. Men det var jo ikke over. Vi måtte springe bak NATO-doen (som
det heter) og nedover på hjørnet, altså til høyre for bryggen. Vi falt og snubla gjennom masse busker og svære steiner. Jeg fikk mange sår. Der
var vi en del 15-20 personer, kanskje? Jeg var stressa. Matti holdt meg og beroliget meg. Vi løp og løp. Det verste var når vi fikk vite: Han som
skjøt, han var forkledd som en politimann. Fy faen. Hvem skal vi stole på da? Hvis vi ringer politiet – så er det han fyren som kommer og sjekker
eller? Men vi prøvde å ringe politiet! De brukte faen lang tid. Så jeg ga telefonen min til munir og ba han oppdatere facebook om at alle med båt
i denne fjorden må hjelpe oss. Vi løp fram og tilbake når skuddene nærmet seg. Matti sa vi måtte svømme. Men hvordan skal jeg klare det, såå
langt? Trond Agnar dukket plutselig opp. Han sa flere hadde prøvd å svømme, men hadde svømt tilbake fordi det ble for kaldt, for langt, og
vanskelig rett og slett. Men vet du hva? Jeg vil heller drukne enn å bli skutt. Sorry. Jeg tok av meg skjorta, og med oppfordring fra Matti startet
jeg å svømme. Det ble tungt, så jeg måtte ta av meg buksen også. Driitkaldt. Jeg svømte. Matti reddet meg. Han sa det riktige og han gjorde det
riktige. Han fikk meg til å svømme – SÅ langt. Når vi hadde svømt et stykke sa Matti: “Kamzy, nå skal du ikke se tilbake. Du skal se rett
fram på landssiden og tenke at det er målet ditt.” “Ok” – sa jeg. Vi hørte skudd hele tiden, og jeg er fortsatt overrasket over at jeg
eller Matti ikke ble truffet. (But, jeg fikk vite i etterkant at han stod der. Det var derfor Matti ba meg se rett fram. Han stod akkurat på det
stedet vi nettopp hadde gjemt oss. Herregud! Og han hadde prøvd å skyte på oss. Vi ble jaget) Men jeg svømte. Så kom det noen båter som skulle
redde oss. Den ene båten kastet livredningsvester og måtte kjøre videre. Så kom den neste båten og hentet oss. Selv når vi hadde kommet opp i
båten, så klarte jeg ikke å slappe av. Det var liksom ikke “yes, vi er reddet”- spirit. Han kan fortsatt treffe oss med maskingeværet sitt!
Jeg satt meg umiddebart på gulvet i båten. Jeg følte meg ikke trygg. Ikke det i det hele tatt. Noen av de lokale beboerne hjalp oss når vi var
framme. De ga oss håndklær og kjørte oss til Esso-stasjonen der politiet og ambulansepersonalet ventet. Jeg var i sjokk. Fikk ikke presset fram en
eneste tåre. Har det ikke gått opp for meg? Suganthan kom bort til meg med mobilen min og var lei seg for at den ikke funket lenger. Kjære
Suganthan, jeg er bare glad du er i live! Anniken Huitfeldt ringte og snakket med meg. Jeg vet ikke hvem sin telefon det var, det var en jente som kom
bort og sa at Anniken ville snakke. OG jeg spurte henne: “Hvorfor faen brukte politiet så lang tid?” Hun var enig i det. Og prøvde å berolige
meg, og spurte hva som skjedde. Det var en kjempeghyggelig jente som jobbet der som skaffet oss klær og varm drikke. Jeg fikk også ringt pappa. Er
glad for at han håndterer slikt litt mer rolig – selv om han var sykt bekymret. Også skulle vi videre. Alle skulle være på Sundvollen hotell.
Der måtte vi registrere oss og samle oss. Vi var en av de første som kom. Og så derfor den ene etter den andre komme… hylskrikende inn. Jeg
forstår dem veldig godt. Jeg bare forstod ikke, og forstår fortsatt ikke hvorfor jeg ikke fikk en eneste tåre. Jeg vil ut av denne sjokktilstanden
jeg fortsatt er i. Jeg vil ut herfra. Jeg satte på med Prableen og kom hjem til pappa som ventet på meg. For jeg er fortsatt i sjokk. Hvem gjør noe
sånt? Sprenger viktige bygninger i Oslo og dreper framtidens Arbeiderpartipolitikere som er på en sommerleir på Utøya. Hva galt har vi gjort?! Den
som tyr til vold, har gått tom for argumenter. Hvordan kunne han gjøre det han gjorde mot mine AUF-venner? Dette virker så surrealistisk. Jeg
skjønner ikke. Jeg forstår ikke. Anbefaler alle å se på Jens Stoltenbergs og Knut Storbergets pressekonferanse:
www.vgtv.no...#!id=42403
“Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal skyte oss til taushet” – dette sier Jens Stoltenberg og jeg er veldig enig med han. Men aller
først går tankene mine ut til alle pårørende. Det er nå vi skal passe skikkelig på hverandre. Bidra- og løfte hverandre opp. Trøste hverandre.
OG vise den varmeste delen vi mennesker har. Men jeg er fortsatt i sjokk. Og det er årsaken til at jeg skriver dette notatet. Jeg orker ikke å si
historien om og om igjen. Det var i korte trekk dette som skjedde. Hos meg. Men den frykten som var der hele tiden… Tror nok ikke jeg klarer å
sette ord på det. Vi fikk også løpende høre hvem som ble skutt osv – det har jeg også utelatt å skrive om. Det er nedverdigende ovenfor de
pårørende. De fortjener bedre. Vi fortjener heller ikke å dø. Og det er også derfor jeg skriver dette notatet. Vi er bare vanlig ungdom. Vi
driver med politikk. Vi vil gjøre verden til et bedre sted – I missed the part where WE became the bad guys. Tenker på hver eneste en av dere som
var på Utøya i dag Jeg håper virkelig alle klarer seg. Dere fortjener bedre. Det var viktig for meg å få dette ut. Det er viktig.
Norwegian to English translation
I'm still in shock. Just came home. We were driven by Prableen his father from Sundvollen hotel.
I'm actually still in shock. I can not squeeze out one tear. I can not believe it: The day I actually to be killed. Hunted and killed.
What can I say? The last normal idea I had in my head was about a student organization in the AUF. I had just been on the political workshop (for that
is what we are doing on Utøya) - and was on his way up to the AUF-shop where I had actually watch.
A good friend came over and informed me about the explosion that had taken place in Oslo. Sick! Ministries and Youngstorget?! Of course there were
many who were worried. The mood was mildly, not good, many thought this was vermin worst moments this year, but it happened more. I had a lump in the
throat. The largest ever.
We were first called to infomøte by management so that everyone received the same (and correct) information. This meeting was useful and worked well.
Most got their family members in Oslo and had checked that everyone was alive.
I could not get hold of someone in the family for very long! When I finally got confirmation that three of them were not in Oslo, and one was at work
far away from the center - then I could breathe. Really. I went back to the AUF-shop.
General Secretary Helen Brenna came over and talked to me. Wondered if I needed someone to talk to. Then we heard shots down the ground. Who the hell
is it that kødder Now then, we thought? Who thought that there actually was not dork.
Suddenly I see all watch guys run up and asked us to "hide", running into the main building, "etc. I ran into the toilet next to the AUF-shop. The
shots came closer. I was very sure that this was a "joke", but one can never be sure of anything, it's your day today proved. The second in the
toilet was all to hell. Slowly but surely I managed to put the phone on silent and put it in the behåen so I would not lose it. I took the bag off
and put on the floor. When I finally heard the voices of some acquaintances, I came out.
But it was not over. We had to run behind NATO's room (as it's called) and down on the corner, then to the right of the pier. We fell and stumbled
through a lot of bushes and large rocks. I received many wounds. There we some 15-20 people, maybe? I was stressed out. Matti held me and reassured
me.
We ran and ran. The worst was when we found out: he that shot, he was disguised as a policeman. Damn.
Who should we trust then? If we call the police - it's the guy who comes and checks or money?
But we tried to call the police! They used the damn time. So I gave my phone to Munir and asked him to update the facebook for anyone with a boat in
the fjord must help us.
We ran back and forth when the shoots approached. Matti said we had to swim. But how should I handle it, never worn these boots far?
Trond Agnar suddenly appeared. He said many had tried to swim, but had swum back because it was too cold, too long, and difficult simply. But you know
what? I'd rather drown than to be shot. Sorry. I took off my shirt, and with encouragement from Matti, I started to swim. It was heavy, so I had to
take off my pants, too. Driitkaldt.
I swam. Matti saved me. He said the right thing and he did the right thing. He got me to swim - so far. When we had swum a piece Matti said: "Kamzy,
now you do not look back. You should look straight ahead in the country side and think that it is your goal. "
"Ok" - I said. We heard shots all the time, and I'm still surprised that I or Matti was not hit.
(But, I learned later that he was there. It was therefore Matti told me to look straight ahead. He was just at the place we had just buried us. My
God! And he had tried to shoot at us. We were chased)
But I swam. So there were some boats that should save us. The one boat threw lifesaving vests and had to drive on. Then came the next boat to fetch
us. Even when we had reached the boat, so I could not relax. It just was not "yes, we are saved" - spirit. He can still hit us with his machine gun!
I put my umiddebart on the floor of the boat. I did not feel safe. Not at all.
Some of the local residents helped us when we arrived. They gave us towels and drove us to the Esso station where police and ambulance staff waited. I
was in shock. Did not pushed for a single tear. Has it not occurred to me?
Suganthan came up to me with my cell phone and was upset that it does not worked anymore. Dear Suganthan, I'm just glad you're alive!
Anniken Huitfeldt called and talked to me. I do not know whose phone it was, it was a girl who came over and said Anniken wanted to talk. AND I asked
her: "Why the hell police used so long?" She agreed with it. And tried to reassure me, and asked what happened.
It was a kjempeghyggelig girl who worked there who got us clothes and hot drinks. I also called my dad. Is glad that he handles like a little more at
ease - even if he was worried sick.
Also we should continue. Everyone should be on Sundvollen hotel. There, we had to register us and unite us.
We were one of the first people arrived. And so therefore, one after the other come ... hylskrikende into. I understand them very well. I just did not
understand, and still do not understand why I did not get a single tear. I want out of this state of shock I'm still in. I want out of here. I sat in
with Prableen and came home to my dad who was waiting for me.
For I am still in shock. Who does something like that? Pushing key buildings in Oslo and kills future Labour politicians who are on a summer camp on
Utøya. What wrong have we done?!
Those who resort to violence, has run out of arguments. How could he do what he did to my AUF friends? This seems so surreal. I do not understand. I
do not understand.
Recommend everyone to look at Jens Stoltenberg and Knut Storbergets press conference:
www.vgtv.no... #! id = 42403
"No one should be bombing us into silence. No one will shoot us into silence "- this says Jens Stoltenberg, and I am very agree with him.
But first my mind goes out to all family members. Now is the time to fit properly on one another. Contribute and lifting each other up. Comfort each
other. AND show the hottest part we humans have.
But I'm still in shock. And that is why I write this note. I can not bear to tell the story over and over again. It was in brief what happened. With
me. But the fear was there all the time ... Do NOK not think I can put it into words. We also continuously hear who was shot, etc. - that I have
omitted to write about. It is degrading above the relatives. They deserve better.
We deserve not to die. And it's also why I write this note. We are just normal teenagers. We are engaged in politics. We will make the world a better
place - I missed the part where we becam the bad guys.
Thinking of each and every one of you who were on Utøya today
I really hope everyone is doing. You deserve better.
It was important for me to get this out. It is important.
translated into english....wow